Nei takk

Vår historie


En gang for lenge, lenge siden og i god tid før Jesus oppsto den første Choko Lompa, et sted kalt Chokotenango, langt inne jungelen, et land som heter Guatemala. 

Du lurer kanskje på hvem disse fanatastiske Choko Lompaene er? Og det er nesten så jeg ikke tør å fortelle deg om dem. De er nemlig særdeles rampete og skøyeraktige.  Ikke minst Choko Lompa -barna. 

Choko Lompa-barna begynner gjerne dagen med en stor lakrispipe til frokost, til lunsj knasker de knekk i og til middag spiser de fisk – Sjokoladefisk. Aller helst sjokoladetorsk med karmellsaus. Får de ikke to porsjoner sjokoladetorsk, blir de riktig gretne. For er det noen som elsker fisk må det vel være Choko Lompaene. 

Før de legger seg pusser de så klabert  tennene. De er jo ikke helt sprø. Når pappaene deres, som heter Choko Lom-pappa, ikke er hjemme pusser de tennene i mørk sjokolade. Og hvit sjokolade når han er hjemme. Ikke noe gir hvite tenner som hvit sjokolade, sier Choco Lom-pappa alltid. Choko Lom-pappa er nemlig ganske streng på dette med tannpasta. Han har jo levd en stund og har lært forskjell på galt og ikke riktig så galt.

 

Selv om Choko Lompaene kan være fryktelig rampete, er de også usedvanlig snille. Der skiller de seg mye fra de nære slektningene, Oompa Loompaene,  som kan være ganske slemme. Når en Choko Lompa ser et menneske som er lei seg og med livet litt på skakke,  svinger han seg sporenstreks  opp i et av ørene deres. En Choko Lompa er en fryktelig liten krabat, men straks han er oppe i øret er han stor nok til å hviske: Ikke gi opp. Jeg er sabla glad i deg. Du er den vakreste kakaobønnen.  Nydelig som karamellpudding. Hipp-hipp-hurra! Og hjelper ikke det, hopper han ned i munnen på mennesket og stikker inn en lakrispipe mellom leppene hans. For en Choko Lompa vet: Ingen mann er trist med en lakrispipe i munnen. 

Du store sjokolade-alpakka. Nå snakket jeg meg visst helt bort. Omforlades. Nå må vi tilbake i tid før tiden går seg vill igjen. For dere lurer vel vel på hvordan Choco Lompaene ble til?

Den første Choko Lompaen ble skapt av den hoppende glade og skøyeraktige guden,  Chocoatl. Selv syntes han at sjokolade og snask var overmåte godt. Og selv om han godt visste at guder ikke burde skape ting for egen vinnings skyld, syntes han nå kanskje at han kunne gjøre et lite unntak. Han var nå en gang bare en Gud. Og ingen er perfekte. Så han skred til verket. 

Han skapte sjokoladefjellene, sjokoladeskogene og sjokoladeelvene. Og han så at det var godt. Veldig godt. En god dag på jobben, om han så måtte si det selv. Så skapte han sjokoladenissene, kokosbollene og påskeeggene før han gikk helt bananas og skapte cognacdyppede fikner svøpt i pistasjmarsipan, økologisk dyrkede jordbær i den fineste champagne omkveilet av langmodnet camembert lutret i en sjokolade så salig at den gikk opp i luft av bare glede. 

Etter en stund og mye gumling av eget fat ble Chocoatl god og sjokolademett og måtte sette seg ned. Han ble med ett tankefull. Hvem skulle spise all denne sjokoladen han hadde skapt? Og hvem skulle lage nye sjokoladefjell, skogladeskoger og sjokoladeelver når han ble en gammel og sliten sjokolade-Gud?

Han måtte bruke tiden godt... før han ble gammel og fikk podagra. Derfor skapte han noen som kunne passe på  sjokoladefjellene, sjokoladeskogene, sjokoladeelevene. Og samtidig lage nye fjell, skoger og elver.  Han skapte Choko Lompaen, små skøyeraktige og rampete småtasser som lignet ham selv, som syntes sjokolade var himmelen og som var drabelig gode til å lage sjokolade. 

Alt begynte bra. I sjokoladeelvene spratt sjokoladelaksene villig og Choko Lompaene  kunne spise og lage så mye sjokolade og snask de bare ville.  Chocoatl stilte bare en betingelse, nemlig at ingen  rørte ved det store magiske sjokoladetreet som sto midt i Chokotenango. Det skulle han ha selv. Ikke for å være grådig, men noe måtte han ha igjen for alt arbeidet. Og Lompaene skulle staffes om de tok av sjokoladetreet hans. Egentlig var Chocoalt en Gud som trodde mer på gulrotsjokolade enn sjokoladepisk, men de andre gudene hadde vært så påståelige. Ikke vær loco, Choko, hadde de sagt. Og til slutt hadde han gitt etter. Det store magiske sjokoladetreet skulle ikke røres av noen Lompa. Og hvis de rørte det skulle han ikke vise nåde. 

Og tiden gikk. Choco Lompane koste  fletta av seg i skoger av slikkepinner, hus av mashmellows og myrer av sjokolademousse. Ingen i verden kunne spise så mye og lage så god sjokolade som Choko Lompaene. Etter hvert ble de bare  flere og flere og den ene Choko Lompaen var mer rampete enn den andre. Men alle voktet seg vel for å gå på sjokoladeslang fra det magiske sjokoladetreet. Slik gikk det i mange hundre år. 

Helt til én dag. For da ble han født. Billy Bonka! En riktig slyngel. En slask, en slusk, en taskenspilleren tusk. Han mente dessuten han var bedre enn Choko Lompaene og kalte seg selv for O0mpa Loompa. Og han var slem. Han fikk en bråte barn og  den ene var mer ufyselig enn det andre.  Billy Bonka fikk stadig mer makt og kjøpte opp mer og mer sjokoladeland. Han bygde store hus og skykrapere i sjokolade og brukte sjokolade -bulldosere til å jevne sjokolademyrer, elver, trær og enger med jorden. Tykk feit sjokoladerøyk drev over Choko Lompa land og til slutt bare fantes ett levende sjokoladetre igjen. Det magiske sjokoladetreet. 

En dag skjedde det. Billy Bonka og hans sønner var ute og nøt røyken fra sjokoladeskorsteinene da de plutselig støtte på det magiske sjokoladetreet som fremdeles bugnet av de deiligste frukter i marsipan. Billy Bonka harket, rapet og prumpet (Choko Lompaene kalte ham bare, Prompa Lompa) før han så nærmere på treet som sto i veien for en noe som skulle bli verdens største skyskraper i sjokolade. Så tok han sen bit av den største og rødeste marsipaneplet på det magiske sjokoladetreet mens han banket seg på på Bonka-brystet. 

Men Ikke før han hadde tatt en bit, dukket sjokoladeguden Chocoatl  fremfor ham og sa: Nå skal alle fordrives fra Chokotenango og ingen skal noen gang vise sin sjokoladenese her igjen. Alt skal slettes med sjokoladejorda og hver en Choko Lompa som Oompa Loompa skal fordrives.  

Og slik ble det. Billy Bonka og Oompa Lompane dro til Øst-Europa og fortsatte å lage kjedelig masseprodusert sjokolade, mens ingen så mer til Choko Lompaene. 

Noen av dere har kanskje hørt at ryktene, at Choko Lompaene fremdeles eksisterer og at de bor i det sunkne det sunkne sjokladelandet, Sjokoladis. Og at Sjokoladis ser nøyaktig ut som chocotenango så ut tidligere og ligger rett under jorda. 

Til det har jeg ingenting å si. Ja, ikke annet enn at ryktene er sanne og at dere sitter på toppen av et enorm underjordisk fjell med millioner av yrende Choca Lompaer under dere som lager denne deilige sjokoladen. 


Jeg vet jeg ikke burde ikke burde fortelle hemmeligheten fordi det kan være farlig for dere. Dere må love å aldri fortelle dette til noen eller på annen måte gjøre reklame for oss. Det blir i så fall verst for dere.